Thefinancely
Inntil du kom inn i livet mitt, var jeg litt av en pessimist om kjærlighet.
Det er ikke det at jeg ikke trodde på det (fordi jeg gjorde det), det handlet bare om ikke å være helt overbevist om at det kunne vare en hel levetid .
Selv om det å si det virker litt skremmende, er det ikke?
Men så skjedde du. Du kom inn i livet mitt og feide meg så raskt at jeg ikke hadde tid til å reagere.
ForholdSingellivet valgte meg ikke, jeg valgte singellivet
Du klarte på en eller annen måte å få meg til å se at evig ER mulig, og jeg begynte sakte å ombestemme meg. DU gjorde det.
Du fikk meg til å føle meg mer elsket enn jeg trodde var mulig, og til gjengjeld begynte jeg tåpelig å tro det kanskje for alltid var i kortene for meg.
Jeg følte at du faktisk kunne være min lykkelige evige.
Du fikk meg til å nyte solskinnet så mye mer, og ta stormene lettere, vel vitende om at du var der med meg.
Du ombestemte meg om alt.
ForholdVi holdt ikke fordi du allerede var forelsket i en annen person - deg selv
Men så dro du.
Uten tegn, ingen advarsel eller noe som muligens kan forberede meg på det. Ut av det blå forsvant du fra livet mitt og lot meg henge ved en tråd.
Alt jeg kunne tenke meg var 'Hvorfor?' Hva kan ha skjedd for å få deg til å ombestemme meg?
Hvordan kunne du komme inn i livet mitt som en brennende storm og få meg til å riste av spenning, bare for en dag å bestemme at jeg ikke lenger var verdt bryet?
Våknet du bare en dag og bestemte deg for at jeg ikke var nok?
ForholdVi holdt ikke fordi du allerede var forelsket i en annen person - deg selv
Var det en bevisst beslutning å gå inn i livet mitt og gjøre meg til en evig optimist om kjærlighet og deretter gå sporløst, BARE da jeg begynte å tenke at du var den for meg?
Var ansiktet mitt ikke lenger det du ville våkne ved siden av?
Eller var din tro på det vi hadde så svak at du ga opp i det øyeblikket du følte at du forlot komfortsonen?
Uansett hva det er, må jeg vite. Jeg må på en eller annen måte være i orden med at du forvandler min tro for DEG, bare for å bli hengende i mørket. Hvordan kan du forvente at jeg skal ha det bra med dette?
Kanskje mangelen på nedleggelse jeg skulle være min frelsende nåde. Kanskje hvis jeg visste hva det var som fikk deg til å reise så brått, ville jeg bli ødelagt og ikke i stand til å takle det.
Kanskje jeg burde finne trøst i din mangel på ærlighet?
Alt jeg vet nå er at jeg trenger å glemme deg. Jeg må glemme at jeg noen gang har elsket deg. Jeg må glemme at jeg noen gang lot deg få meg til å tro på noe som til syvende og sist virker så langt hentet nå.
Men hvor ironisk er dette? Fyren som fikk meg til å tro på noe jeg aldri trodde var mulig, viser seg å være fyren som knuser meg og får meg til å angre på å la en mann ha så mye makt over meg.
Det jeg jobber med nå er å lære å tilgi meg selv for at jeg forventet for mye av deg. Å tilgi meg selv for å være så beruset av 'kjærligheten din' at jeg så bort fra min egen tro.
Jeg lærer å tilgi meg selv for at jeg har holdt deg så høyt, selv om du ikke lenger er her, som jeg sannsynligvis aldri vil få en forklaring på.
Kanskje du kom inn i livet mitt av en grunn. Kanskje du var ment å lære meg at det jeg var så skeptisk til, ikke er så umulig som jeg får det til å virke.
Kanskje du tjente et formål i livet mitt, og jeg klarte ikke å se det over nag jeg har holdt på deg så lenge. Jeg velger å tro på dette. Jeg trenger det for å bevare min egen sunn fornuft.
Kanskje vi bare ikke var ment å være det, og jeg skulle bare lære å leve med det. Det er lettere på den måten.
Gud vet at jeg elsket deg mer enn selve universet.
Men nå ser jeg at du ble sendt til meg for å lære meg noe om kjærlighet, noe jeg sannsynligvis aldri ville ha lært hadde det ikke vært for deg.
Jeg velger å gi slipp på sinneet mitt. Jeg spør ikke lenger meg selv: 'Hvorfor?'
Jeg går videre, med hevet hevet, og harms i sjelen. Jeg vet at alt skjer av en grunn, og det er det jeg lar meg lede fra nå av.
