Thefinancely
Kjærlighet er en mystisk ting. I et øyeblikk forbruker den alle fibrene i ditt vesen, og det er som om ingenting i verden eksisterer enn den andre personen. Alt du vil er å bare drukne deg i kjærlighetens hav.
Andre ganger er det vanskeligere. Du føler at du er så vanskelig å elske, men du vet ikke hvorfor. Du føler at noe ikke stemmer med deg, men du kan ikke helt sette en finger på hva det er.
Du føler deg som en fremmed i kroppen din, og du vil bare skrike fra toppen av lungene, men det gjør du ikke. Du vil ikke risikere å miste ham.
Det er øyeblikkene som er veiskille i forholdet ditt. Det er øyeblikkene som vil avgjøre om dere to har det som trengs for å ta stormene som nærmer seg forholdet deres. NÅ er det når dere gir alt og ikke gir opp hverandre.
ForholdNår en god jente mister troen på deg, har du mistet henne for godt
Det vil være tider når du vil være vanskelig å bli elsket. Det vil også være tider når han vil være den samme. Det er øyeblikkene som definerer forholdet ditt. Hva vil du gjøre når det slutter å være enkelt? Hva vil han gjøre?
Hva vil skje når solen slutter å skinne på forholdet ditt, og det er mørke skyer i horisonten? Når tingene som en gang var noe som var så enkle, ble de tingene som gjør det så vanskelig å bli?
I det siste har jeg følt at jeg er en vanskelig person å elske. Jeg har tenkt på hva det er som skjer i en person som kompliserer noe som skal være så enkelt. Hvorfor er det så enkelt og naturlig å elske meg når jeg er på mitt beste, når det er solskinn og regnbuer?
Og hvorfor er det så vanskelig å akseptere at sammen med min gode side, den du er så glad i, kommer en mørk? En side som ikke er like hyggelig, men den er der. Og hvis du ignorerer det, eller ignorerer meg når det fortærer meg, er det ikke som å ignorere en del av meg? En del av noe som gjør meg til den jeg er?
Og jeg har innsett at det ikke er rettferdig. Det er ikke rettferdig å be meg om å være den smiley, lykkelige kjæresten når jeg er rundt deg og ikke tillate meg å være et rot når jeg har lyst på det. Er det ikke du som skal være der for meg i gode og dårlige tider?
Forhold10 jævla gode grunner til at hun er god nok
Er du ikke personen jeg burde føle meg mest komfortabel rundt?
Det suger at det ikke er tilfelle. Det suger at jeg må skamme meg og skjule en side av meg som ikke er det du vil ha. Det suger at jeg alltid finner unnskyldninger for deg og din skitne behandling av meg. Det er sannsynligvis derfor jeg skriver dette i utgangspunktet.
Skriver for å hjelpe meg selv å innse at det er greit å la den mørke skyen min henge over meg når den kommer. Fordi jeg vet at det vil forsvinne. Jeg trenger bare å tåle det en liten stund, og da blir jeg bedre. Men ikke bra nok for deg, antar jeg.
Det er greit skjønt. Jeg har lært å leve med meg selv og akseptere at det ikke alltid kommer til å gå jevnt. Det kommer ikke alltid til å være lett slik du vil at det skal være. Jeg kommer ikke alltid til å være lett å være rundt, men det er greit.
Nå vet jeg hvordan jeg skal omfavne det, noe som skal gjøre det lettere for meg å finne noen som også kan.
Jeg vil bare fortelle deg en siste ting.
Forhold10 jævla gode grunner til at hun er god nok
Jeg er ikke engang sint på deg lenger. Jeg er bare skuffet over at du ikke klarte å godta alt meg, bagasje og alt, slik jeg gjorde deg. Jeg ba deg aldri om å endre. Jeg ba deg aldri om å ikke være trist rundt meg. Og jeg følte aldri behov for det.
Det er det kjærlighet er. Og jeg vil nøye meg med intet mindre.
Du kan sende din egoistiske rumpe langt borte fra meg. Jeg har endelig lært å omfavne meg fullt ut. Gode deler OG dårlige.
Og gjett hva? Jeg er lykkeligere enn jeg noen gang har vært.
