Jeg er redd som helvete for å elske deg, men jeg elsker deg uansett

Jeg har gått tom for grunner til å løpe vekk fra deg. Jeg har prøvd så hardt å finne noe, noe som vil være en sterk nok grunn til å gå bort fra deg, bare slik at jeg ikke trenger å møte frykten min. Men jeg har ingenting.

Du ristet meg til min kjerne og fikk alle veggene til å ramle ned mens jeg prøvde å bygge dem opp igjen, og fikk tak i murstein av gammel smerte som jeg så tålmodig stablet til de var tykke og høye nok til å beskytte meg.

Og du var fremdeles der og sørget for at jeg var trygg, og sørget for å holde meg varm, nå når livets orkaner kan røre meg igjen.

Du var samtidig jordskjelvet som delte meg i stykker og limet som holdt meg sammen.

Hun er ikke redd for å bli forelsket, hun er redd for å falle for den gale fyren

Jeg er så redd for å falle fra hverandre igjen. Men du vet det allerede. Du vet allerede at hver gang jeg trekker meg bort, er det ikke fordi jeg ikke elsker deg. Det er fordi jeg er redd for berøringen din.

Jeg er ikke vant til å bli berørt forsiktig, berørt på en måte jeg faktisk kan føle meg elsket. Jeg er ikke vant til å bli holdt når jeg er ødelagt.

Jeg er ikke vant til å føle meg elsket, men du elsker meg. Du er fortsatt her, du holder meg. Du er min største frykt og kilden til motet mitt.

Jeg er så redd for å være vondt igjen. Jeg er bare redd for at hvis jeg blir skadet en gang til, vil jeg ikke kunne komme meg på beina igjen. Jeg er så redd for å bli manipulert igjen, for å være beruset og vridd.

De 5 vanligste årsakene til at menn er redde for kjærlighet

Men jeg stoler på deg. Av sprø grunner kan jeg ikke engang sette ord på, jeg stoler på deg.

Jeg stoler på deg når du sier at du aldri vil skade meg. Jeg stoler på deg når du sier at du alltid vil være her.

Men når natten kommer krypende tilbake til meg, er frykten min igjen, skrikende og ekko gjennom hodet mitt. Feste meg i sengen min, jage bort fred og drømmer.

Men du er fremdeles der. Holder meg, kysser meg i søvn.

Jeg er redd for å elske igjen. Av å ikke bli elsket tilbake. For å bli tatt for gitt. Men hvorfor elsker jeg deg? Hvorfor stoler jeg på ordene dine? Hva er så spesielt med deg som gjør min vegger ramler ned?

De 5 vanligste årsakene til at menn er redde for kjærlighet

Det er følelsen av ro jeg føler når jeg er sammen med deg. Det er varmen i min sjel jeg føler når jeg ser inn i øynene dine.

Det er følelsen av hånden min i din. Det er følelsen av at jeg endelig hører hjemme et sted, at jeg hører hjemme i armene dine. Det er følelsen av hjerteslag når jeg legger på brystet.

Det er følelsen jeg får når du lener hodet på meg, og forteller meg hvordan jeg er det lille gresskaret ditt. Fortelle meg hvordan jeg er det beste som har skjedd med deg.

Det er tålmodigheten du har mot meg. Det er styrken du har for demonene mine. Det er slik du er klar til å kjempe krigene mine, for de er nå også dine.

Hver gang jeg stikker av, venter du på meg. Hver gang jeg ler bort kjærlighetsordene dine, får du meg til å føle dem.

Jeg kan ikke lenger se kvinnen du gjør. Det er kvinnen som ble ødelagt, slått i hjel. Kvinnen jeg låste opp bak alle murene du ramlet ned. Men du ser henne. Du ser hennes ild, lidenskap og skjønnhet.

Og hver dag, hver morgen, sørger du for at jeg også ser henne. Du så alle mine feil, men du kysset dem uansett.

Du så arrene mine og reparerte dem med din kjærlighet. Du så blåmerkene mine og helbredet dem med din milde berøring. Du så hav av tristhet i øynene mine og lærte å svømme i dem, så jeg er ikke alene lenger.

Elsker deg. Å slippe deg inn. Å ha deg ved min side er fortsatt det skumleste jeg forestilte meg å gjøre. Det skremmer meg fortsatt i hjel, men jeg vil heller dø i armene dine enn å leve uten dem.

Jeg velger å kjempe hver dag, bare for å se øynene dine en gang til. Bare for å føle hjerteslag og høre deg en gang til kalle meg 'Pumpkin'. Jeg er redd som helvete for å elske deg, men jeg vil heller være redd med deg enn modig alene.