Sannheten er, hun har endelig savnet deg

Hun trodde hun aldri ville vinne denne kampen. Det var utmattende og det varte for alltid.

Du vet, noen lykkelige øyeblikk går i hjerterytme, men når du gjør vondt, virker det som om det tar en evighet.

Slik følte hun seg. Hennes minutter ble timer med uutholdelige smerter. Hennes hjerte føltes som om det hadde blitt stukket med en isbit og frosset for alltid.

Hun trodde hun aldri ville føle kjærlighet igjen. Hun trodde den mørke skyen over hodet aldri ville forsvinne.

Du er ikke gal for å savne noen som ikke er din

Hun trodde hun satt fast i et spor som det ikke var noen vei ut fra.

Reisen hennes var lang og smertefull, men til slutt klarte hun den. Og hun klarte det da hun endelig ga opp.

Hun ga opp å prøve å skru tilbake tiden. Hun innså at fortiden skulle bli der den hørte hjemme.

Hun bestemte seg for å forlate demonene og fortsette livet sitt. Hun bestemte seg for at du ikke betydde noe for henne. Ikke nå lenger.

Hun ga opp å hate deg. Hun vet at det er din feil for å sette henne gjennom helvete hun bodde i. Hun skjønte at det var din feil hun mistet sitt vakre jeg i et giftig forhold.

Til mannen jeg ikke burde savne

Hun skjønte at du manipulerte henne fordi du ikke visste bedre. Og i begynnelsen hatet hun deg for det.

Hun hatet hver eneste fiber av ditt vesen. Men da hun endelig slapp deg, brøt hun seg løs fra deg.

Hun ga opp med å irritere seg. Selv om historien din ikke hadde en lykkelig slutt, betyr det ikke at den var ulykkelig fra starten.

Nei, hun hadde mange fine øyeblikk med deg, og dessverre holdt hun fast på dem når du brøt sammen. Så hun savnet deg. Hun ville ha deg tilbake fordi hun trodde du kunne forandre deg, at du kunne gå tilbake til å være den samme personen du var da hun møtte deg.

Men innerst inne visste hun at det ikke kom til å skje, så hun imot seg lenge fordi hun ville være sammen med deg til tross for at hun visste at det var dårlig for henne.

Til mannen jeg ikke burde savne

Til slutt våknet hun fra drømmen og hun sluttet å hate seg selv og hun sluttet å savne deg.

Men det var ikke lett hele tiden. Hjertebrudd er sånn. Du tror at du vil ha det bra om en dag eller to.

Du tror du kan erobre det hele. Enda viktigere, du bestemmer deg for at du vil komme over det, og du overbeviser deg selv om at du har det bra, men det er du ikke.

Du kommer ikke til å ha det bra på lenge.

Alt begynner med sinne etter at han har forlatt deg. Så går du videre til 'faen deg' fasen.

Men den fasen er ikke konsistent. Det ene øyeblikket bryr du deg ikke, og han er det siste du tenker på, men det neste kommer du til å se på bildene av dere to, gråte hjertet ut, med tårer som føles tunge når stål ruller nedover kinnene dine.

Det handler om å overleve. Det handler om å holde seg sunn. Det handler om å helbrede og glemme fordi til slutt, du helbreder, du tilgir og du går videre med livet ditt.

Det er bare det at når hjertet ditt blir knust, føler du at det kommer til å forbli slik for alltid. Du føler at livet ditt ikke er verdt å leve.

Men når alt går over, virker ting ikke så blå som de gjorde den gangen.

Du skjønner, denne jenta skjønte at hun måtte gi livet sitt en ny sjanse. Hun innså at tiden helbreder hvert sår.

Hun innså at alt vil være borte en dag. Hun vil ikke savne ham, og hun vil ikke hate ham.

Det var det som skjedde. Hun var smart nok til å gi seg sjansen til å gro. Hun var smart nok til å la tiden fungere i sin fordel.

Hun innså at hun ikke kan stikke av fra smerte. Jo før hun føler det, jo raskere vil det passere.

Du må føle smerte og du må lære leksjonen, ellers vil du bli sittende fast i tid, en veldig smertefull tid. Du vil sitte fast inne i de fire veggene dine, kvele av dine egne tårer, og det vil føles som en evighet.

Du må gjøre vondt og hjertet ditt må blø mens sårene fremdeles er friske. Tenk på det.

Når du kutter deg selv, blør du og det gjør vondt. Men når tiden går, gjør det mindre vondt og såret leges. Det må det. Det er en naturlov.

Og selv om alt dette høres litt osteaktig ut, er det sant. Etter en stund ser du ikke på bildene av dere to sammen, og tårene dine føles ikke tunge som stål.

Tanken på ham gjør deg ikke syk lenger. Det er sant.

Du slutter å savne ham.